Folkeaksjonen mot EU-medlemskap

RELEVANTE LENKER:

  • Lovdata

    Norges Grunnlov 1814:

  • § 1

  • § 112

    Straffeloven:

  • § 83

    Europabevegelsen's beretning 1969-70

    EU er konkurs.

    Independendt UK
    Liberalt nei til EU
    Nei til EU

    Makten deler neppe sine planer med utenforstående, og setter et "paranoya stempel" på sine motstandere, jfr Synnøve Taftø.

    Bastesen's trontale om Bilderbergerne på Stortinget

    Nationens eu-måling

    EØS forræderiet

  • 100 årsjubileet for unionsoppløsninga


    Det offisielle Norge virker svært lite interessert i å feire at det er 100 år siden unions-oppløsninga. Den offisielle komitéen vil ikke en gang vil kalle det en feiring, men bruker det mer tannløse ordet markering.

    Av: Gunnvald Lindset, Leder i Nordland RV - Den: 7.6.2005 Kl. 9:10 Det er i flere år bevilget masse penger til denne komitéen som knapt noen har hørt om. Angivelig skal pengene gå til denne feiringa, unnskyld - markeringa, men det er ikke lagt opp til noen skikkelig folkefest. Det er tydelig at de ønsker minst mulig fokus på det som skjedde i 1905 fordi den norske makteliten i dag vil ha Norge inn i en ny union.
    Er 1905 da noe å feire, og hva er det vi feirer?
    Den norske sjølstendigheten kom ikke rekende på ei fjøl. Den var et resultat av langvarig politisk kamp. Først under dansk herredømme, og så fra 1814 under svensk herredømme.
    Denne historiske bakgrunnen er svært viktig for å forstå hvorfor et flertall av det norske folket i to folkeavstemninger har sagt NEI til EU-medlemskap. Dessverre klarte den norske makteliten å underlegge oss et økonomisk medlemskap i EU gjennom EØS-avtalen, og på den måte undergrave vår nasjonale sjølstendighet. Men nettopp forholdet til EU og EØS gjør det enda viktigere å feire 1905.
    I seinere år har EU-tilhengere og intellektuelle på JA-sida omtalt Norge som en ung og umoden nasjon. Denne unge nasjonen skal først ha oppstått i 1814, og så ha blitt fullbyrdet så seint som i 1905. Det vil da si at Norge er en yngre nasjon enn USA og omtrent jevngammel med Australia. Dette er totalt misvisende og grenser til ren historieforfalskning. Slike påstander ville særlig ha opprørt generasjonene nettopp fra 1814 og 1905. Ikke noe inspirerte dem mer enn at Norge hadde en lang historie som nasjon.
    Den offisielle markeringa fokuserer svært mye på forholdet mellom Norge og Sverige. Det er viktig, men det er et sidespor hvis det ikke settes inn i sin rette historiske og politiske sammenheng. Det er svært viktig å huske på at det ikke var representanter for det svenske folket som styrte Sverige den gang, men tvert imot representanter for en overklasse som svermet for Sveriges militaristiske storhetstid med Karl 12. som sin helt. Svært mange svensker stod i sterk motsetning til denne makteliten, og gjorde en stor innsats for å motvirke den storsvenske arrogansen og trusselen om et militært angrep på Norge. Det var særlig den svenske arbeiderbevegelsen og de svenske liberale som gjorde det, men verken for dem eller for det norske folket var forholdet mellom Sverige og Norge egentlig hovedsaken.
    Nei, hovedsaken var folkesuvereniteten, at det var folket selv som skulle bestemme. De ville ha slutt på at kongen og de aristokratiske elitene som han støttet seg til skulle styre samfunnet. For Norge med sin halvtusenårige unionshistorie var dette en frigjøring på bred front, der det politiske innholdet var det viktigste. Uten å bli herrer i eget hus kunne de ikke komme videre. Derfor var også motkreftene så sterke, ikke bare i den svenske kongemakta og i det svenske aristokratiet, men også i den norske eliten i hovedstaden. Christiania (Oslo) hadde vært en dansk provinshovedstad i Norge, og i løpet av den svensk-norske unionen utviklet byen seg til å bli en bastion for unionstilhengerne i den norske overklassen. Hovedstaden stod imot den brede folkereisninga og demokratiseringa. Unionsoppløsninga i 1905 var derfor en dobbelt seier, over makteliten både i Stockholm og i Christiania.
    I dag står vi i akkurat samme situasjon i forhold til makteliten i Oslo. De som motarbeider og undergraver norsk sjølstendighet er svært sterke i hovedstaden. Derfor er det viktig å følge opp våre stolte historiske tradisjoner, og kjempe for å forsvare nasjonal sjølråderett og folkesuverenitet nå som i åra fra 1814 til 1905. Oslo fikk da posisjonen som norsk hovedstad i gave fra resten av landet, og nå gjør makteliten der alt den kan for å kvitte seg med den. Det er en av mange grunner til å feire 100 år som sjølstendig nasjon over hele landet.

    Hovedsiden Europabevegelsen's beretning 1969-70 Verdensordenen

    Grunnlovens §§ 1, 112 og Straffelovens § 83

    Folkeaksjonen mot EU-medlemskap

    Siden ble sist oppdatert 21. Mars 2004 13:03:35 PM http:/www./landsforræderi.no