Folkeaksjonen mot EU-medlemskap

RELEVANTE LENKER:

  • Lovdata

    Norges Grunnlov 1814:

  • § 1

  • § 112

    Straffeloven:

  • § 83

    Europabevegelsen's beretning 1969-70

    EU er konkurs.

    Independendt UK
    Liberalt nei til EU
    Nei til EU

    Makten deler neppe sine planer med utenforstående, og setter et "paranoya stempel" på sine motstandere, jfr Synnøve Taftø.

    Bastesen's trontale om Bilderbergerne på Stortinget

    Nationens eu-måling

    EØS forræderiet

  • Landssvikeranordningen.

    LANDSSVIKANORDNINGEN OG AVTALEN MED USA AV 16. MAI 1944 BRUKT SOM BASIS FOR STRAFFING AV MEDLEMMER AV NS!

    Avtalene mellom Norge og USA, Storbritannia og Sovjet og Landssvikanordningen av 15.12. 1944

    Landssvikanordningen er blitt stående som verdens mest skremmende eksempel på slett straffelovgivning. Anordningen ble gitt i London den 15. desember 1944 syv måneder etter at Norge hadde undertegnet en avtale med USA hvor regjeringen forpliktet seg til å straffedømme nazistiske organisasjoner som diskriminerer på basis av rase, farge, tro eller politisk oppfatning som var påtvunget nordmenn av nazistene. Dessuten hadde regjeringen forpliktet seg til å straffe ledere av organisasjoner og partier som av amerikanerne ble betegnet som nazistiske. Avtalene ble undertegnet av Lie 16. mai 1944.

    I tilknytning til avtalen av 16. mai 1944 utarbeidet Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force en håndbok for sine offiserer: Civil Affairs Handbook. Boken ble stemplet "Restricted". Book.

     Landssvikanordningen er blitt stående som verdens mest skremmende eksempel på slett straffelov...

    Oversatt lyder dette:

    Norske styresmakter vil være ansvarlig for å ta slike skritt som de finner nødvendig i forbindelse med det som vanligvis betegnes som innenrikssaker. Den sivile administrasjonsoffiseren (DSA) med ansvar for innenrikssaker vil samarbeide nært med Sjefskommandanten (SK) og andre grener for å assistere eller søke spesialister blant DSA til hjelp for de norske myndigheter på deres henvendelse i spørsmål vedrørende:

    a) fjerning og erstatning av embetsmenn. - Fjerning fra offisielle stillinger og om nødvendig arrestasjon av personer som frivillig samarbeidet med fienden eller som opptrer fiendtlig mot de alliertes sak.

    b) Gjenopprettelse og forsvar av sivile rettigheter

    (i) oppløsning av alle nazi inspirerte organisasjoner og opphevelse av alle lover som diskriminerer på basis av rase, farge, tro eller politisk oppfatning som er blitt påtvunget nordmenn av nazistene.

    (ii) ikke inngrep i sivile rettigheter for enkeltindivider i deres rettigheter til religiøs tilbedelse og frihet til tale og sammenkomster som er sammenfallende med de militære behov.

    c) Oppløsning og kontroll av profientlige grupper.

    (i) oppløsning og kontroll av politiske partier og organisasjoner som har samarbeidet med fienden

    (ii) arrestasjon og internering av lederne i partier og organisasjoner nevnt under (b)(i) og (c)(i) over og andre personer hvis ihendetagelse ansees nødvendig og i de alliertes interesse og for å opprettholde ro og orden. Alle slike personer vil bli overlatt til de ansvarlige norske myndigheter.


    I boken "Hjemmestyrkene" skriver Sverre Kjeldstad at 16 mai avtalen var av stor viktighet for utformingen av Landssvikslovene. Her mener Kjeldstad de underliggende dolumenter, som det som er lopiert her. Intet annet i 16-mai avtalen nevner noe om at norske styresmakter skal straffe norske borgere.

    Det kan ikke være tvil om at denne avtale ikke er bindende for norske borgere i Norge. Avtalen er i strid med norsk lov og kunne ikke være gjeldende før den var blitt sanksjonert av stortinget, se Grunnlovens §26: Kongen har Ret til at sammenkalde Tropper, begynne krig til Landets Forsvar og slutte Fred, indgaa og ophæve Forbund, sende og modtage Gesandter Traktater angaaende Sager af særdeles Vigtighed og i alle Tilfælde Traktater hvis Iværksettelse efter Konstitutionen nødvendiggjør en ny Lov eller Storthingsbeslutning, bliver først bindende, naar Storthinget har givet sit Samtykke dertil

    Avtalen var stemplet "Restricted"─ hemmelig, og som sådan ikke tilgjengelig for allmennheten og bestemt ikke for norske jurister som skulle være forsvarere i det forstående oppgjøret.

    Ser en Landssvikanordningen i relasjon til avtalen mellom USA og Norge vil en oppdage at regjeringen var mer straffekåte enn amerikanerne ønsket når den skrev anordningen av 15. desember 1944.

    Landssvikanordningen krever straff over:

    1. Den som etter 8. april 1940 har vært medlem eller søkt om medlemskap eller samtykket i å bli medlem av:

    a) Nasjonal Samling eller organisasjoner knyttet til den

    b) Annen organisasjon som har virket i strid med noen bestemmelse i straffelovens kap. 8 eller 9 i krigsartiklene i den militære straffelov.

    2. Den som etter 8. april 1940 har støttet slike organisasjoner som nevnt under nr. 1 eller straffbare tiltak som den har satt i verk.

    3. Den som etter 8. april 1940 har utført eller deltatt i ervervsmessig virksomhet for fienden på en slik måte eller under slike omstendigheter at forholdet må ansees utilbørlig. Som utilbørlig bør forhold i alminnelighet ansees bl.a. dersom den erversdrivende selv har innledet forbindelse med fienden...

    Landssvikanordningen av 15. desember 1944 ble holdt hemmelig til 8. mai 1945. Ved å lese avtalen mellom Sovjet og Norge og avtalen mellom Storbritannia, USA og Norge finner vi antagelig svaret på hvorfor Landssvikanordningen av 15. desember 1944 ble hemmeligholdt. Det er på tide at norske historikere og jurister tar avtalen i nærmere øyesyn og holder den opp mot Norges Grunnlov og de norske straffelovene for å se om regjeringen brøt norsk lov ved inngåelsen av nevnte avtale med USA. En lov som er påtvunget landet av en fremmed makt kan i følge Grunnloven, §§75, 76, 77 og 78, ikke godkjennes. Lover skal i følge § 75 gies av Stortinget og ikke påtvinges statsmakten av et fremmed land.

    Det taler ikke til Høyesteretts beste at den har godkjent både den konstitusjonelle nødrett og Elverumsfullmakten, det desfavuerer derimot Høyesteretts flertall. De eneste dommerne i Høyesterett som tenkte rettferdighet fremfor hevn var dommerne: Alten, Fougner, Hanssen og Larsen. Men de ble dessverre alltid i mindretall.

    Enkelte har påberope seg Høyesterett som anerkjenner av både Elverumsfullmakten og den konstitusjonelle nødrett. Dette er meget drøyt både juridisk og historisk. Dette spesielt sett ut fra den kjensgjerning at en del av Høyesteretts dommere var engasjert i utformingen av Landssvikanordningen og følgelig avhengig av å godkjenne Elverums-fullmakten og den konstitusjonelle nødrett for å kunne anvende Landssvikanordningene i det forestående rettsoppgjør. Høyesterett blamerte seg ved ikke å nekte de dommerne som hadde deltatt i utformingen av Landssvikanordningene og som hadde vært i ledelsen av Hjemmefronten å ha sete i Høyesterett under behandling av spørsmål som angikk den konstitusjonelle nødrett, Elverumsfullmakten og kapitulasjonen i Trondheim 10. 06. 40. Dessuten hadde Høgsterett miskreditert seg selv ved ikke å reagere på Grunnlovsbruddet Stortinget foretok da det utvidet stortingsperioden med ett år i 1938. (Den kjente norske straffejurist og professor Skeie har uttalt seg om dette).

    Det dessuten drøyt at enkelte har påberope seg Høyesteretts kjennelser i Landssviksaker. Skal en påberope seg Høyesterett i et tilfelle må en også ta med den samme retts uttalelser i anledning avtalen i Trondheim 10.06.40. Når Høyesterett ble kjent med kapitulasjonserklæringen uttalte den at Kongen og Regjeringen: "fremdeles var i funksjon, men at de faktisk var avskåret fra å regjere".

    Høyesterett mente at Administrasjonsrådets myndighet måtte utvides til også rettslig å omfatte saker som inntil da hadde ligget utenfor dets funksjonsområde. Jfr. Undersøkelseskommisjonen av 1945s innstilling s 188 - 190.

    Følgende dommere var medlemmer av Hjemmefronten og av ulike årsaker ugilde:

    - Erik Solem. Solem skulle aldri av Høyesterett vært gitt tillatelse til å være dommer i saker som angikk Landssvikanordningen da han hadde deltatt i utformingen av anordningen. (Viser i denne forbindelse til at lovmakten i Norge er tredelt, Den lovgivende, dømmende og utøvende. De som har deltatt i utforming av lover er for ettertiden ugilde som dommere i saker hvor denne lov vil bli anvendt). Videre var Solem ugild som dommer, uansett hva han og Eidsivating sa, i saken mot Quisling. Dette fordi Solem i pressen hadde uttalt seg om Quislings straffeskyld før retten var satt. Også i dette tilfellet miskrediterte Høyesterett seg ved at den ikke fratok Solem sete som dommer i nevnte sak.

    - Ferdinand Schjelderup. Deltager i Kretsen og medarbeider ved utarbeidelsen av Landssvikanordningene.

    - Paal Berg. Deltager i Hjemmefronten. Dessuten lot Berg seg lede av Schjelderup. Videre deskrediterte Berg seg med sine utspill i forbindelse med Riksrådsforhandlingene sommeren 1940 og Stortingets presidentskaps oppfordring til Kong Haakon om å abdisere for seg og sitt hus. (Bergs handlemåte sommeren 1940 var forfatningsstridig). Videre hadde Berg sammen med Berggrav et utspill om en særfred med Tyskland 17. juni 1940. (Forhandling med Dellbrügge). I følge Grunnloven §26 er det bare kongen som kan avgjøre om vårt land skal innlede fredsforhandlinger. Samme dag henvendte Berg seg til den svenske minister i Oslo for å få sendt telegram til Kongen om frivillig og gi avkall på tronen.

    Stortinget hadde ikke sanksjonert avtalen på det tidspunkt Høyesterett uttalte seg i saken mot Haaland 9. august 1945. Det er derfor meget viktig å få vite når stortinget sanksjonerte avtalen med USA. (I følge Utenriksdepartementet er avtalen aldri behandlet i Stortinget. I følgelig Grunnlovens §26 var avtalen ikke gyldig. Dette som et kuriosum til alle de andre grunnlovsovertredelsene regjeringen i London begikk. Bruddet på Grunnlovens §25 er bare en av mange!)

    Les også: Alliert okkupasjon av Norge etter 8 mai 1945

    Vi må nå, 60 år etter krigen, kunne forlange å få vite hvorfor anordningen ikke ble offentliggjort i London før 8. mai 1945, eller hvorfor den ikke ble kjent gjennom de illegale avisene? Har dette med avtalen med USA å gjøre? Staten ved justisdepartementet må kunne gi svar på dette. Likeledes må vi kreve svar på hvorfor avtalen med Sovjet, Storbritannia og USA ikke ble behandlet i Stortinget etter krigen og hvorfor ikke stortinget etter krigen fikk uttale seg om bruken av ikke-norske militære styrker i forbindelse med den tyske kapitulasjonen i Norge 8. mai 1945.

    Når vi studerer avtalens krav om straff og arrestasjon av norske borgere blir vi klar over at amerikanerne stilte mildere krav til det antall som skulle straffes enn det regjeringen gjorde ved Landssvikanordningen. Vi skal ikke gi oss ut på fantasering på hvorfor den amerikanske okkupant var mildere enn den hjemvendte regjering.

    Landssviksanordningens punkter 1 og 2 har som straffebestemmelser meget store svakheter. Anordningen er gitt den 15. desember 1944 og setter straff for handlinger som er begått flere år tidligere. Dette er brudd på Grunnlovens §97. Videre setter anordningene straff for medlemskap i et politisk parti etter medlemskartoteket. Anordningene spør ikke om den som skal straffes har gjort konkrete handlinger utover å være medlem i et politisk parti. Likeledes spør ikke anordningen om den siktede handlet med forsett og under kunnskap om at det han gjorde var i strid med norsk lov. (Hadde anordningen gjort det ville ingen kunne blitt straffet etter den). Det var nok at den siktede hadde latt seg føre inn i et kartotek.

    Landssvikanordningen ble kritisert av Norges ledende jurist, Professor Jon Skeie uttalte sommeren 1945: "Anordninger som er gitt i London under okkupasjonen, kunne ikke bli kunngjort på en sådan måte her i landet, at det ville være forsvarlig å anvende dem mot personer som faktisk ikke har fått kjennskap til dem. Det vil være øite smigrende for oss, om vi nu skulle anvende straffebud, som var vedtatt i dølgsmål."

    Professor Skeie ha ut et skrift "Landssvik" sommeren 1945 hvor han retter skarpe anklager mot Landssvikanordningen. Skeie deltok oppså i avisdenatten om anordningen.

    Anordningen kunne ikke bli kunngjort slik sedvanen krevde "Offentliggjøring in Norske Rettstidninger".

    Professor Johs. Andenæs måtte pgså innrømme at unnlatelsen av kunngjøringen "Hemmeligholdelsen) ga kritikerne av anordningen en ekstra anledning til å angrip etter krigen. Se Johs Andenæs "Det vanskelige oppgjøret. Rettsoppgjøret etter okkupasjonen." Oslo: Tanum-Norli 1979

    Landssvikanordningen ─ var medlemskap i NS ulovlig?

    I og med at anordningen var gitt av 15. des. 1944 kunne den ikke brukes på forbrytelser begått før dette tidspunkt, og da anordningen ble hemmeligholdt kunne den ikke anvendes på forbrytelser begått før anordningen ble kjent.

    Hvis en straffbar handling var ulovlig i henhold til straffeloven kunne det reises tiltale for den straffbare handlingen, men ikke etter anordningene! Anordningene var utferdiget i dølgsmål og ukjente i Norge før 8. mai 1945. Dessuten hadde ikke Kongen lovhjemmel for å godkjenne anordningene og regjeringen hadde ikke rett til å utferdige lover som påførte norske statsborgere i et besatt land straff for handlinger etter 10. juni 1940. Argumenter for mine påstander finner en i kravet om at en lov før den kan være gjeldende lov må offentliggjøres i Norsk Lovtidende dessuten i Grunnlovens §17, nødrettsparagrafen, og i Haagerkonversjonens Landkrigsreglement.

    Under krigen var det ingen som uttalte seg om at det var straffbart å være medlem av NS. Biskop Berggrav skrev i et rundskriv til prestene, 3. oktober 1940, at det måtte de avgjøre med sin overbevisning når han ble spurt. Den Norske Sakførerforening sendte 13. desember 1940 sine medlemmer en meddelelse om medlemskap i NS hvor den sa: "...enhver står fullstendig fritt i spørsmålet om han vil melde seg inn i Nasjonal Samling... eller la være". Paal Berg unnlot å advare politimenn som spurte han til råds i spørsmålet om medlemskap i NS. Det samme gjorde sikkert senere Lagmann Solem og riksadvokat Sund. Den siste burde kjent til kampanjen som ble drevet for å få politiet til å melde seg inn i NS.

    Etter krigen uttalte mange ledende jurister seg mot anordningen og sa den ikke kunne anvendes. Norges første strafferettsekspert, professor Jon Skeie uttalte i brosjyren "Landssvik" sommeren 1945:

    "Ingen av anordningene har noen rettsgyldighet. Om alle gjelder at deres innhold ligger utenfor rammen av Kongens lovgivnings-myndighet. Og de anordninger som bestemmer nytt eller skjerpet ansvar, er ugyldig også av den grunn at de strider mot Grunnlovens § 97: 'Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft'"

    Anordningene er derfor ugyldige uansett om de er godkjente av Høyesterett. Selv ikke sandpåstrøing av Høyesterett medfører at en i utgangspunktet ugyldig lov blir en legal lov. Dette visste alle jurister i 1945, men de fleste valgte å tie av frykt for sine fremtidige muligheter til å virke i rettssalene.

    Landssvikanordningen bygger på den forutsetning at alle forsto at Norge under hele okkupasjonen var i krig med Tyskland. Advokat Holte, folkerettseksperten, skrev i Dagsposten, Trondheim, 6. august 1940:

    ".... Ovenfor okkupasjonsmakten plikter nå enhver i Norge ikke å utvise noen form for fiendtlig handling. Om nordmenn i utlandet velger å gå i krigen for Storbritannia er det en frivillig sak. Norge som stat bindes ikke.

    Hverken Kongen eller regjeringen Nygaardsvold er berettiget til å la den norske stat være krigførende for Storbritannias sak"

    Landssvikanordningens forløpere

    Anordningen av 3. oktober 1941 inneholder ikke straffbarhet for medlemskap i NS. På dette tidspunkt anså ikke Londonregjeringen at det var straffbart å være medlem i NS!

    Den 22. januar 1942 så en ny provisorisk anordning lyset. Denne anordningen var et tillegg til straffelovens paragraf om forræderi. Komiteen som utarbeidet denne anordning anså ikke medlemskap i NS som straffbart etter den eksisterende lovgivning. Derfor inneholdt denne provisoriske anordning en bestemmelse om at medlemskap i NS var ulovlig. Det ble ikke fastsatt en dato fra hvilken medlemskap i NS var ulovlig.

    Komiteen som ble nedsatt av Hjemmefronten for å se på det strafferettslige ved denne anordning kom til at en burde straffe flere enn medlemmene i NS. Lagmann Solem var den ledende jurist i komiteen Hjemmefronten nedsatte. Det er meget klanderverdig at en gammel straffejurist som Solem falt for fristelsen til å delta i utarbeidelsen av de forslag som endte opp i anordningen av 15. des. 1944. Hans argumentasjon om at anordningen skulle virke i stedet for straffelovens kapitel 8 eller 9 eller krigsartiklene når det gjelder mildere form for forrædere mens kapitel 8 eller 9 eller krigsartiklene skulle anvendes ved grove overtredelser er banal. Det den gamle straffejurist sier til sine tilhørere er: "Vi lager nye bestemmelser for handlinger som ikke hører inn under kapitel 8 i straffeloven. Men for at menigmann ikke skal reagere på dette lovmisbruket er ulovlig sier vi at ved å dømme etter de nye anordningene blir straffen mildere enn den ville blitt hvis en dømte etter kapitel 8 i straffeloven".

    I virkeligheten sier straffejuristen: "Medlemmer i NS kan ikke straffes etter de eksisterende lover. For å kunne straffe våre politiske motstandere må vi lage nye lover. Dette har vi nå gjort, i tiden fremover må vi bruke all vår makt og styrke til å hjernevaske nordmenn slik at de godtar dette vårt lovbrudd".

    Hvorfor kan jeg hevde dette som en grunnene for hvorfor anordningen av 15. des. 1944 ble skrevet? Fordi hvis medlemskap i NS var straffbart etter de lover som eksisterte 8. april 1940 hadde en ikke behøvd å lage nye anordninger for å straffe medlemmene i NS. En annen årsak til at anordningene av 15. des. 1944 ble skrevet er, som vist i innledningen til denne artikkel, kravet fra USA for å befri Norge fra de tyske okkupantene!

    Justisdepartementets (i London) innstilling til anordningene av 15.12.44 og at den er bygget på svak juridisk grunn, kommer frem fra et skriv fra London til Hjemmefronten:

    ".... Forfatterne av utkastet har vært fullt oppmerksom på dette forhold (at utkastet kolliderer med Grunnlovens §97). Ved hjelp av en formulering og med støtte i en særdeles rommelig forståelse av Grunnlovens §97 har de i en så ømtålig materie forsøkt å komme til et slikt resultat at de mange skulle kunne straffes. Likevel mener de bare å ha unngått direkte grunnlovsbrudd".

    Hva departementet sier er at det anser anordningsutkastet fra Hjemmefronten som grunnlovsstridig! Allikevel får en anordningen godtatt. (Departementet, politiske ledelse, hadde fått syndebukker. NS og dets medlemmer ble utpekte til å være det, derved kunne alle rømlingene i England, medløperne og tyskarbeiderne hjemme gå fri. Likeledes kunne alle de som virket for tyskerne gå fri.)

    De menn som arbeidet med disse spørsmål var jurister som hadde lært kultivert strafferett, de hadde lært at det er bedre at ti skyldige går fri enn at en uskyldig blir dømt. Det er meget beklagelig at ingen jurist med oversikt og nerver gikk nær lovmaterien før den ble anvendt. Hadde det skjedd kunne vårt land og hundretusenvis av innbyggere vært forskånet fra den tragedien Landssvikanordningen ble for nasjonen.

    Avslutningsbemerkninger

    Londonregjeringen visste at den hadde sviktet sine oppgaver før de rømte, de var forberedt på et politisk oppgjør mot seg hvis de kom hjem noen gang. Men i vanlig stil kjempet de for sine politiske liv. Derfor måtte de ha en prygelknabe ─ NS passet i rollen. De var alles motstandere og de eneste som før krigen hadde advart mot den politiske vei Norge hadde lagt inn på.

    Koht var så usikker på om han noen gang kunne komme tilbake til Norge, at han etter 7. juni 1940 filosoferte over hva han og Nygaardsvold skulle leve av. For egen del trodde han at han kunne forsørge seg som historieprofessor, men han mente at "Gubben" var for gammel til å arbeide på bryggen som plankebærer.

     

    Hovedsiden Europabevegelsen's beretning 1969-70 Verdensordenen

    Grunnlovens §§ 1, 112 og Straffelovens § 83

    Folkeaksjonen mot EU-medlemskap

    Siden ble sist oppdatert 21. Mars 2004 13:03:35 PM http:/www./landsforræderi.no